– På tide med omstart for norsk havvind

Glem turbiner og sats mer på logistikk, installasjon og service, mener Ivar Slengesol.

Meninger 03.02.2016 | Av Ivar Slengesol
 
Slengesol1 Ivar Slengesol er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge. Han har tidligere arbeidet med ledelse, prosjektutvikling og finansiering av fornybar energiprosjekter i Eksportfinans, OceanWind, Shell og Verdensbanken. Slengesol har utdannelse fra USA og Sveits.

– Norge skulle bli verdensledende på vindkraft til havs. Nå ligger næringen nede for telling. Slik oppsummerte Bergens Tidende status for norsk havvind i desember 2012. – «Ingen» satser nytt, og de som er involvert vil trekke seg ut, rapporterte TU i mai 2014.

Men med omstillingsvinden i ryggen kan svartsynet fra de siste årene nå snus til ny optimisme–dog av en mer nøktern valør enn euforien fra slutten av 00-tallet.

Åpenbar match

Siden 2010 har norske leverandører stått for mellom 2 og 4 prosent av leveransene til offshore vindprosjekter i Europa, i følge Eksportkreditt Norges estimater.

Det monner ikke akkurat til et «nytt industrieventyr» for en nasjon som ser på seg selv som verdensledende på offshore teknologi og tjenester.

Tiden er inne for å restarte norsk offshore vindsatsning. Som jeg skrev i oktober er havvind som global industri i ferd med å kvitte seg med sine barnesykdommer.

Årlig vekst kan bli opp mot 25 prosent. Norske offshore og maritime leverandører søker nå etter nye kunder og marked. Matchen er åpenbar.

Glem turbiner

Spørsmålet er innen hvilke deler av forsyningskjeden norske aktører realistisk kan ta en større del av kakestykket. Her er mine spådommer, og jeg starter i den pessimistiske enden:

Leveranse av turbiner setter jeg i «glem det» kategorien. Turbinene utgjør om lag en tredjedel av investeringskostnaden for et offshore vindprosjekt. Norsk markedsandel i dag er null.

Den tyske industrigiganten Siemens har dominert markedet de siste årene med havvindturbiner levert fra fabrikken i Danmark.

Andre leverandører er samarbeidet mellom japanske Mitsubishi og danske Vestas (MHI-Vestas), tyske Senvion, franske Areva, koreanske Samsung og amerikanske GE.

Utviklingen av nye turbinkonsepter er kostbar, kompetansekrevende og risikabel. Forsyningskjeden er lang og komplisert.

De norske turbinkonseptene som kom lengst med teknologiutviklingen–ScanWind, Sway Turbine og Blaaster–lyktes ikke med markedsintroduksjonen av ulike grunner.

Jeg håper jeg tar feil: en norsk turbinprodusent med banebrytende teknologi og finansielle muskler som kan ta opp kampen med verdens ledende industrikonsern er like lite sannsynlig som at et hittil ukjent norsk bilmerke blir den neste Tesla.

Kanskje fundamentløsninger

Turbinene løftes opp på fundamentene, som havner i min «kanskje» kategorien for mulig norsk vekst. Utgangspunktet er lavt.

Av de nær 100 storskala offshore vindprosjektene som til nå er i drift har kun ett norskproduserte fundamenter: Kværner Verdal leverte leverte 48 jacket-er til det tyske prosjektet Nordsee Ost i 2012.

I tillegg har OWEC Tower levert fundamentdesign til fire prosjekter.

Så langt har prosjektutbyggere foretrukket en enklere og rimeligere fundamenttype.

Monopæler er, enkelt forklart, hule stålrør som bankes ned i havbunnen. Det er ingen norske leverandører av monopæler, som utgjør 90 % av markedet. Derimot utvikler nå norske aktører en tredje type fundament, som i likhet med jacket’er er kjent fra olje og gassindustrien.

Gravitasjonsfundamentene har den fordelen at de kan støpes i havn for så slepes ut til feltet for enkel nedsenkning på havbunnen.

Fred. Olsen-selskapet Universal Foundation, Farsund-baserte Amon og Seatower i Oslo er blant de som håper å utkonkurrere monopæler, spesielt for prosjekter på større havdyp.

Feltet er åpent. På sikt burde norske aktører bør være godt posisjonert til å spise litt av monopælenes dominans.

Hard kabelkonkurranse

Kabler og elektrisk infrastruktur faller også i «kanskje» kategorien. Her har norsk markedsandel ligget på anslagsvis 10 til 15 prosent, men trolig lavere enn dette de siste par årene.

Draka Norsk Kabel og Nexans Norway har levert kabler til flere prosjekter; førstnevnte mellomspenningskabler for å knytte turbinene sammen (“infield”), sistnevnte høyspenningskabler mellom prosjektene og substasjoner på land (“eksport”).

Parker Scanrope i Tønsberg leverte også infield-kabler men kastet inn håndkledet i 2014. Aibel i Haugesund har sammenstilt en plattform for en offshore omformerstasjon. Konkurransen er hard, men jeg tror de norske aktørene er godt posisjonert.

Fred Olsen leder an

Det er innen logistikk, installasjon og service vi i det siste sett den mest markante økningen i norsk havvindaktivitet. Totalt er markedsandelen trolig et sted rundt 10 prosent.

Sysla skrev nylig om flere norske rederier som i 2015 samlet inngikk kontrakter verdt mer enn 3 milliarder kroner.

De norske båtene utfører ulike type oppdrag: transport, installasjon av kabler, fundament og turbiner, og vedlikehold og service.

Fred. Olsen Windcarrier leder an. Selskapets to jack-up rigger–plattformer på jekkbare bein med kraftige kraner –oppnådde i 2014 en markedsandel på 22 prosent innen turbininstallasjon.

Verft er på banen

De norske verftene er på banen. Fjellstrand, Havyard og Ulstein har levert eller bygger mellomstore service fartøy, og flere mindre verft er i markedet for mindre, hurtiggående servicebåter.

Eksportkreditt Norge har de siste årene finansiert brorparten av offshore skipene bygd på norske verft.

Nå hører vi fra flere verft og redere at havvind får ny eller større plass i markedsplanene enn tidligere. Logistikk, installasjon og service kategoriserer jeg derfor som et «sikkert» vekstområde de neste årene.

Jeg er også sikker på at flere norske selskap finner sine nisjer som underleverandører eller tjenestetilbydere.

ABB i Skien (bryteranlegg), 3b-Fibreglass Norway (glassfiber for turbinvinger) og Dokka Fasterners (bolter og muttere) er allerede ledende underleverandører til turbinprodusentene innen sine felt.

DNV GL er markedsleder innen sertifisering og ulike tjenester. Kongsberg Gruppen leverer overvåkningssystemer, Storm Geo værvarslingstjenester. Og så videre.

Det er utvilsomt muligheter for høykompetanseleverandører fra oljenæringen til å løse spesialiserte utfordringer for den unge havvindindustrien.

Vinden har snudd på nytt

En norsk havvindaktør fortalte til BT i 2012 at stadig flere rømmer næringen til fordel for olje- og gass. Forsøket med å bygge en slagkraftig leverandørklynge på Vestlandet kollapset.

De mange hundre millionene offentlige FoU midler som er brukt på havvind har til dels vært et slag i luften. Industrien var ikke med.

Nå har vinden snudd. Det er på tide å samle de gode kreftene til en ny start.

Målet må være å ta et større stykke av den voksende offshore vindkaken. Jeg tror «2020-10» er innen rekkevidde: i 2020 skal norske selskaper stå for 10 prosent av leveransene til europeiske offshore vindparker!