Grønn kraftsektor og grå transportsektor

Les hvorfor Ivar Slengesol mener to tall forklarer hvor langt og hvor kort verden har kommet med det grønne skiftet.

Meninger 13.06.2015 | Av Ivar Slengesol
 
Slengesol Ivar Slengesol er utlånsdirektør for industri og miljøteknologi i Eksportkreditt Norge. Han har tidligere arbeidet med ledelse, prosjektutvikling og finansiering av fornybar energiprosjekter i Eksportfinans, OceanWind, Shell og Verdensbanken. Slengesol har utdannelse fra USA og Sveits.

To prosenttall gir et beskrivende bilde om hvor langt–og hvor kort–det grønne skiftet har kommet:

79 og 0,3.

Førstnevnte er fornybars andel av ny installert krafteffekt i EU i fjor. Fire femtedeler av nye kraftprosjekter satt i drift i EUs 28 land i 2014 var altså grønne. For bare ti år siden lå tilsvarende andel på rundt 30 prosent. Og det er “ny” fornybar energi–sol- og vindenergi–som dominerer.

En formidabel utvikling, altså.

Kraftsektoren er snudd på hodet

Kraftsektorens kjennetegn har tradisjonelt vært tung regulering.  Aktørbildet var dominert av offentlig eide kraftselskap, dryge planprosesser, og kompliserte prosjekter med store kapitalbehov. Slik var det mange i tiår.

Og så er “alt” snudd på hodet på kort tid. De store kraftselskapene, som inntil får år siden var like sikre (eller sikrere) enn banken, har rapportert om tap på flere hundre milliarder kroner siden 2013.

Veksten i fornybar energi gjør at mange fossile kraftverk stenges ned fordi de ikke lenger er lønnsomme. Den europeiske kraftsektoren har blitt ekstremt mye mangfoldig, med hundretusenvis, kanskje millioner, av uavhengige kraftprodusenter, inkludert bønder og huseiere.

Tilsiktede konsekvenser

Alt dette er resultatet av en villet politikk. Tre fundamentale behov fikk flere europeiske land, med Tyskland i spissen til å handle: mer klimavennlig energi, flere arbeidsplasser i nye industrier, og større energiforsyningssikkerhet (les: lavere avhengighet av spesielt gassimport fra Russland).

Det viktigste virkemiddelet var høye subsidier for strøm fra nye fornybar energiprosjekter. Subsidier har kostet skattebetalere og strømkonsumenter titalls milliarder euro.

…og utilsiktende konsekvenser

Og det grønne kraftskiftet har hatt utilsiktede konsekvenser. Kullkraftproduksjonen i Tyskland, for eksempel, økte fram til 2013 på bekostning av gasskraftproduksjonen, men ser nå ut til våre på vei ned. Kraftnettet knaker under belastningen av mengder ny strøm fra sol- og vindparker.

Leverandørindustrien for solenergi (med tilhørende arbeidsplasser) har med få unntak forsvunnet til Kina. Andre land, som Spania og Tsjekkia, introduserte for høye feed-in-tariffer som resulterte i utbyggingsrush av solenergi. Senere ødela de lokalene markedene ved å kutte i avtalte strømsubsidier med tilbakevirkende kraft, etter at prosjektene var satt i drift.

På rett vei

Allikevel: i sum er det ikke tvil om at EUs, og mange enkeltlands, energipolitikk har vært en fantastisk suksess—den har bidratt til verdens første grønne skifte i stor skala. I takt med ekspansjonen har den nye teknologien blitt langt mindre kostbar, og behovet for subsidier er sterkt redusert.

De siste tre-fire årene har Kina overtatt Europas rolle som lokomotiv for utbyggingen av fornybar energi. Vind- og solenergi inntar stadig nye regioner, inkludert utviklingsland der mesteparten av befolkningen til nå ikke har hatt tilgang til elektrisitet.

Framtiden for fornybar energi som kraftkilde er lysende.

Transportsektoren henger etter

For transportsektoren, derimot, har det grønne skiftet knapt begynt.

Null komma tre prosent. Dette andre prosenttallet angir andelen full-elektriske biler av nybilsalget i EU i 2014. Kun tre av tusen solgte biler i fjor var altså elektriske.

Tallet illustrerer at, til tross for et rush av ny elbil-lanseringer de siste par årene, så har transportsektoren kommet kort.

Det er viktig i et klimaperspektiv: transport står for om lag 12 prosent av globale klimautslipp–og bidrar samtidig til nær ulevelige forhold i forurensede storbyer. Det er også viktig i en norsk kontekst: transportsektoren representerer omlag halvparten av global etterspørsel etter olje.

La oss håpe amerikanerne bommer

Hvor lang tid vil det ta før elektriske og hybridbiler utgjør 79 prosent  av nybilsalget globalt? Ti år, tjue år, tretti år, førti år? Hvem vet?

La oss håpe at amerikanske myndigheter ved US Energy Information Administration, som spår at elbiler vil utgjøre kun én av 100 nye biler i USA—i 2040 (!)—bommer stygt.

Andre analytikere er mer optimistiske på vegne av el- og hybridbilveksten, og det er tegn på at utviklingen faktisk skyter fart, drevet av kombinasjonen offensiv politikk koblet med stadig billigere batteriteknologi.

Skiftet har startet for personbiler

I Kina ble salget av elbiler seksdoblet mellom 2013 og 2014, dog fra en lav base: fra 13 000 til 80 000 biler, i følge IEA. Ta med i betraktingene Norge, som med politisk vilje og effektive virkemidler har skapt et av verdens største elbil-markeder. Nær én av fire nye biler her i landet er nå elektriske.

For personbiler har skiftet mot mer klimavennlig teknologi startet. Men for luft-, sjø-, og tungtransport på land er dessverre ikke CO2-frie drivstoffalternativer i et meningsfullt omfang foreløpig ikke innen synlig rekkevidde. Trolig snakker vi tiår.

Men kanskje blir verden positivt overrasket. Den effektive kombinasjonen av villet politikk og teknologiutvikling i kraftsektoren har vist vei.